Norge som kunnskapsnasjon

knowlegesociety_website_wip_1I mer eller mindre vellykkede aksjoner, har norske politikere gjennom en årrekke forsøkt å legge strategier for hva som skal skje med landet, når oljen en gang tar slutt. Det ble laget utkast til flere mulige veier, som man kunne bestige parallelt. På den ene siden fikke man øyeblikkelig en større satsing på foredling av gass, samtidig som man investerte i fornybar energi. Man skulle også satse på at en stor del av befolkningen skulle få en høyere utdanning, uten noen videre hensikt med dette, annet enn at de på denne måten, magisk, skulle vise seg som mer lønnsomme individer.

Gir mer høyere utdanning en høyere lønnsomhet og en bedre samfunnsøkonomi?

Hver gang en politiker begynner å rote med markedsmekanismer, så oppstår det som økonomer kaller for ineffektivitet. Ineffektivitetene i dette tilfellet er flere. Den første er at man står i fare for å få for mange folk med høyere utdanning. Man ser det allerede. Talenter som kunne blitt gode håndverkere, blander seg nå heller i flokken av middelmådige studenter, som mest sannsynlig vil fylle fremtidens versjon av call-sentre.

Alle skal med?

Det andre store problemet med utdanningspolitikken, er at man ved hjelp av måten man setter politiske krav til høyskoler og universiteter, belønner dem for å senke kravene. De belønnes for ikke å stryke de udugelige, og de belønnes for å senke kravene, også på det akademikerne selv skriver. Kritikk innad, og diskusjon av funn, er blitt erstattet med en institusjons-tankegang som bryr seg mer om ikke å ‘gynge i båten’, samtidig som akademikere lønnes etter hvor mange meter de skriver, og ikke etter kvaliteten på arbeidet.

Det som faktisk hjelper for vinning

En vinnende strategi, er å la kunnskapsløft og liknende ligge. Man må skjerpe kravene og øke lønnen til lærerne i grunnskolen, for å fremme naturvitenskap og matematikk, samtidig som man prioriterer ingeniører, og ikke enhver form for utdannelse.